På høsten 2017 fikk Jon Tombre en oppfording om å lese en bok som omhandlet en svensk professors reise til Sápmi for å kartlegge den samiske rasen på 1920-tallet, på den tiden var man opptatt av å beskytte den rene hvite rasen. Resultatet nå over to år etter er teaterstykket Olbmot/Folk, som Jon Tombre har skapt og instruerer i.

Jon Tombre – Folk/Olbmot

Les denne boken, sier teatersjef Rolf Degerlund. Jeg tar den med til Beijing. Det er september, året er 2017, jeg er i Beijing for å lage teater med kinesiske skuespillere. Samtidig ligger jeg på et hotellrom og leser om rasebiologi. Leser om professoren som dro til Sapmi på 20-tallet for å kartlegge den samiske rasen. Det var i tiden, man var opptatt av å beskytte den rene hvite rasen, i professorens tilfelle den svenske rasen. Man var opptatt av å bevise vitenskapelig de rene og de urene rasene. Samene var definert som underlegne, kort-skallete, nærmere dyrene. Dette ville professoren bevise. Jeg får synopsis av tekst-forfatter Lars Göran Petterson. Leser mens jeg jobber språkløst med kinesiske skuespillere. Det vil si jeg forsøker å jobbe på en mest mulig direkte måte. Prøver å unngå lange forklaringer og mange ord. Vil at vi skal erfare noe sammen, noe på tvers av barrierene språk skaper. Beijing er monster stor og ekstremt varm. Skriver en lang klam mail til Rolf og Lars Göran. Synes ikke tematikken skal isoleres til Sapmi og den svenske professoren. Synes vi må se det i større sammenheng, ikke isolere tematikken. Lars Göran går i gang med omfattende research.

Musikken i gasskamrene i Auschwitz

Olbmot ja Beaivváš i Polen, Auschwitz Arbeit macht frei

I juni 2019, et og halvt år senere, går jeg inn på et hotell i Krakow. Alle er der. Det vil si hele det samiske nasjonal teateret. Alle, hele gjengen er på studietur. Det er varmt. Vi har på oss capser, en har cowboy-hatt, de fleste solbriller. Vi er lettkledde, svette, slitne og litt stille. Vi har hatt en dag i Auschwitz. Vi har toget gjennom anlegget som er så kjent. Arbeit macht frei eller arbeid frigjør, henger som smijerns bokstaver over inngangen til masseutryddelses leiren. Vi vandrer i stinn kø, det er mye folk, tett i tett av t-skjorter fra alle land. Et jorde fullt av turistbusser møtte oss. Kø, flyplass sikkerhetssluser, trang, tett og stille tråkking. Guiden snakker jevnt og konsist. Her spilte de. Hva? Spilte de? De spilte musikk for å roe ned de som kom. Dere har sikker sett bilde av det? De spilte kjent og populær musikk på den tiden. Musikken skulle roe ned massene ved ankomst, folk ble adskilt, de fleste skulle rett i gasskamrene, noen få rett i arbeid. I inngangen til gasskamrene ble det spilt wienervals, Brahms og Beethoven.

Olbmot og Beaivváš på hotell i Krakow under workshop

Vi fortsetter å tråkke denne uendelige dagen. Disse mengdene av rester etter folk. Koffertene, klærne, håret. På en måte er det velkjent alt dette, vi har sett det på tv, vi har lest om det. Men det er noe ganske annet å gå her, med tusen andre og med gjengen fra det samiske nasjonalteateret. Just nu är det oerhört viktigt att vara här, kommer det fra Sabina Jacobsson. Det er varmt, vi er matte og merka. vi setter opp et kamera i hotellets møtesal. En og en snakker og leser. Jeg leder en workshop. Ber alle ta av seg på føttene og kaste skoene inn i en haug. Skoene detter utover gulvet. Kjente merker, sko fra i dag, dame-sko og manne-sko, ulike størrelser og detaljer på det vi har på beina nå. Veldig 2019. En kaster sokkene, noen følger på, de fleste ikke. Der og da er vi i gang med å lete oss fram til Olbmot.

Skygger strekker seg inn i nåtid

Ensemble Olbmot

Prøvestart november 2019 i Kautokeino, siste uken før mørketiden slår inn. Det er hvitt men stadig mørkere. Vi har landet på fire akser: skallemålingene i Sapmi, masseutryddelsene i konsentrasjonsleirene, kolonialiseringen av Afrika og cornflakes i USA. Jeg tenker at nåtiden alltid er i oss, den økende rasismen er uunngåelig med. Den trenger vi ikke å understreke. Vi er ikke dokumentarister, journalister eller politikere – vi er scenekunstnere. Det er umulig å spille masseutryddelse, i det hele tatt det er umulig spille. Velger live-musikk og bevegelig-lys som inngang. I denne forestillingen skal vi gi glimt fra hendelser i rasebiologiens navn. Fakta tekstene er korte og knappe, de spilles av på bånd eller leses konsist opp. Innimellom synges det. Innimellom spiller strykerne. Vi veksler mellom samisk og norsk, sang og strykere.

Olbmot/Folk

Iŋgor Ántte Áilu Gaup, Olbmot

Mørketiden slår snart inn mens teatret fylles av lyden fra strykerne. Teatersjef Rolf har fått til et samarbeid med Arktisk Filharmoni. De fire spiller hverdags-musikk fra Auschwitz. De var helt vanlige menn, sånne som deg og meg. Vi spør oss kunne vi vært en av de som tok imot på perrongen? Vi snakker om rasismens speil, om å vende det mot oss selv. Vi snakker om hvordan en verdensorden er bygd på ideen om de hvite er bedre. At de hvite har mer rett enn alle andre, og at det fortsetter. Vi kaller det skygger fra fortiden.

For meg som regissør handler det om å gi form, finne uttrykk. Kanalisere energien i det vi har og de vi er.  Jeg er alltid opptatt av form. Form skaper innhold. Arbeidet er ikke planløst, men må alltid forholde seg til det som skjer. Det vi utløser i hverandre. Det er mange på scenen rommet er lite. Vi bruker få ord og mye musikk som kombineres med karikerte tegneserier. Papir rulles ut på gulvet og heises, slik skapes et rom her og nå. Aktørene på scenen består av to sceneteknikere, fire musikere og sju skuespillere. Den yngste er 19 og den eldste 64 år gammel.

Nå på nyåret, den andre søndagen i januar, når lyset gradvis kommer tilbake. Når alt det hvite blir mer, tre uker før premiere. Går jeg på ski og grubler, det er nå det gjelder, det er alltid nå. Det er nå vi skal finne helt fram. Nu kör vi.

Jon Tombre – regissør

Mer informasjon om Olbmot/Folk